Talen til Laila Dåvøy
på landsmøtet i Alta

Dåvøy kom også inn på veksten i antall samboerskap og bekjempelsen av vold mot kvinner. Ifølge statsråden skal staten ta et større ansvar for finansieringen av krisesentrene i landet gjennom en finansieringsmodell, hvor staten utbetaler 80 prosent av driftsstøtten og kommunene 20 prosent.

Bedre likestilling mellom foreldre med hensyn til omsorgsansvar, utvidelse av øremerkede pappapermisjoner, fedres rett til fødselspenger, likestilt fødselspengeordning, flere barnehager og fortsatt kontantstøtte, var også saker Dåvøy kom inn på i sin tale til landsmøtedelegatene. Ifølge Dåvøy mottok gjennomsnittlig 72 prosent av alle ett-og to-åringer her i landet, kontantstøtte i 2003.

Vi gjengir talen i sin helhet til barne- og familieministeren sist helg i Alta:

“Kjære deltagere

Tusen takk for invitasjonen!

Jeg synes det er flott å kunne tale til landsmøtet. Kvinne- og familieforbundet og KrF har mange sammenfallende interesser, det er et forbund vi gjerne lytter til og for litt over en uke siden var forbundslederen Bjarnhild Hodneland en av deltagerne på en rundebordskonferanse om tidsklemma som jeg arrangerte. Med begrepet tidsklemma vil vi alle tro at vi er midt inne i fremtiden – der barnefamilier ofte kommer i skvis mellom familieforpliktelser, krav fra yrkeslivet og egne behov for tid til fritidssysler, kontakt med venner etc.

Det spørsmålet jeg stilte ved åpningen av konferansen var om dette er en tidsklemme eller en forventningsklemme? Forsker Anne Lise Ellingsæter antydet at opplevelsen av tidsknapphet og hastighet er dypt innvevd i fremveksten av den moderne samfunnsformasjonen.

Opplevelsen av knapphet på tid, og ønsker om mer tid til familien, manifesterte seg tidlig i det moderne samfunnet, sa hun. Jeg vil få laget en rapport der innleggene og ideene fra konferansen blir samlet. Tittelen på foredraget Med familien inn i fremtiden er et av mine favorittemaer av den enkle grunn at familiepolitikken må være framoverskuende, den må ta innover seg de endringer som skjer i samfunnet og som påvirker familien.

Det er ingen liten oppgave når en tenker på det enorme mangfold av familier vi har. Familien omfatter ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, homofile partnere med og uten barn, aleneforeldre som bor sammen med barn, samværsforeldre, familier med fosterbarn og enslige, aleneboende. En kan også støte på et begrep som “vennefamilien”, et begrep som illustrerer at mange unge velger å utsette ekteskap og barn til fordel for en ungdomstid med venner, utdanning, reiser.

Den populære serien ”Friends”, eller ”Venner for livet” illustrerer både ung-voksen rollen og det moderne vennskapets idealer. Selv om barnet har sin tilhørighet i kjernefamilien, representerer den utvidede familien også en stor verdi. Vi snakker om slekten. Besteforeldre, tanter og onkler og andre voksne kan og bør være viktige personer i barns liv og kan tilby barn et «rom» for trygghet og for formidling av erfaring, opplevelser og verdier.

En ”utvidet” familie kan gi god støtte, avlastning og glede både og voksne i en hektisk hverdag hvor begge foreldrene er yrkesaktive. Familiepolitikken er tuftet på et ønske om å forstå ulike utviklingstrekk, samtidig som vi prøver å sette inn tiltak for å bøte på en uønsket utvikling og signalisere noen verdivalg. Både jeg, den øvrige politiske ledelsen i Barne- og familiedepartementet og embedsverket opplever et voldsomt trykk på de familie- og likestillingspolitiske sakene.

Det betyr at svært mange har en mening om vår familiepolitikk, noe som selvsagt er svært inspirerende, og som er med på å forme den framtidige politikken. Det er et par utviklingstrekk i familien som er svært markante og som samtidig symboliserer den moderne tid. Det ene er veksten i antall samboerskap. Mange samboere har barn.

40 prosent av barn som fødes i dag, fødes i samboerskap. Etter dagens regler har mor i utgangspunktet foreldreansvaret alene når foreldrene ikke er gift. Dette har regjeringen gjort noe med. Det er viktig a at både mor og far får foreldreansvar. En samboende far har like nære relasjoner til sitt barn som en gift far. Vi har derfor fremmet forslag om å innføre felles foreldreansvar for samboende foreldre.

Forutsetningen er at farskapet er erkjent, og at foreldrene har underskrevet en felles samboererklæring til folkeregisteret. Forslaget om endring av barneloven ble oversendt Stortinget før sommeren, og er følgelig ikke behandlet ennå. Når forslaget blir vedtatt, vil det medføre en større rettslikhet mellom barn av samboende og gifte foreldre.

Den viktigste begrunnelsen er hensynet til barnets beste; at både mor og far tar ansvar som foreldre. Løsningen er også enkel å praktisere og vil fange opp de aller fleste par som er samboere. En viktig endring til barns beste. I familiemeldingen foreslo regjeringen også andre reguleringer av samboeres rettigheter og plikter.

Det var her viktig for oss å understreke at ekteskapet er den mest ønskelige samlivsform. Og vi mente at dette burde komme til uttrykk i lovgivningen ved at samboerskap ikke likestilles med ekteskap på generelt grunnlag, men av hensyn til barna er det viktig å ha noen reguleringer av samboerforholdene. Vi foreslo bl.a. endringer i arveloven for å sikre rett til uskifte og minstearv. Disse forslagene er under arbeid i de ulike departementene.

Et annet utviklingstrekk er antallet skilsmisser. Det har aldri før vært så mange som har skilt seg som i fjor. Nesten 10 800 ekteskap i alt ble oppløst ved skilsmisse i 2003. I nesten halvparten av disse ekteskapene var det felles barn. Dette bekymrer meg. I tillegg kommer alle brutte samboerskap der det er barn involvert. Samboere går oftere fra hverandre enn ektepar.

Det er avært mange barn som blir involvert av at par går fra hverandre. I fjor var det 11 400 barn som opplevde at foreldrene skilte seg. I tillegg kommer barn av samboere. Dessverre har vi ikke løpende statistikk over hvor mange dette er år for år. Statistisk sentralbyrå gjorde en undersøkelse i 1999 som fant ut at det dreide seg om nærmere 7 500 barn.

Det er ingen grunn til å tro at dette tallet er blitt lavere siden da. Det er mye større sannsynlighet for at barn av samboere opplever at foreldrene går fra hverandre, enn barn av ektepar. Blant annet derfor var det så viktig å understreke ekteskapets stabile betydning da vi vurderte regulering av samboeres rettigheter.

Samfunnet bør legge til rette for gode og varige parforhold fordi det grunnleggende sett angår barns oppvekstvilkår. Regjeringen mener det er særlig viktig å forberede nybakte foreldre til et godt samliv. Jeg vil derfor arbeide videre for at alle ektepar og samboere får tilbud om et gratis samlivskurs når de får sitt første barn, og at dette blir en del av det alminnelige, offentlige tilbudet rettet mot barnefamiliene.

At vi allerede i år skal i gang med slike kurs er et resultat av at KrF er i regjering. Det må dere gjerne fortelle videre, for dette er vi stolte av. Barne-, ungdoms- og familie­direktoratet (Buf-dir) er tildelt ansvaret for å igangsette, tilrettelegge og følge opp samlivskurstilbudet for nybakte foreldre lokalt i kommuner og fylker. Mitt departement har et overordnet ansvar for å følge opp arbeidet faglig og administrativt, i samarbeid med Helsedepartementet.

I første omgang er ca. 20 kommuner inviterte til å delta i 2004, men kurstilbudet vil gradvis utvides. Siktemålet er at samlivskursene for førstegangsforeldre skal være utbygd over hele landet innen utgangen av 2006. Jeg mener at familieverntjenesten bør styrkes fordi den vil være med på å gi mer stabilitet til familien. Familie­vernet arbeider med relasjonelle problemer i familien. Tjenesten skal gi tilbud om behandling og rådgivning der det foreligger vansker, konflikter eller kriser i familien.

Familievernkontorene har en viktig rolle i å bistå for å løse ekteskapskonflikter og forebygge skilsmisser og samlivsbrudd. Videre kan de bidra med rådgivning og terapi ved oppløsning av parforhold. Overfor foreldre som har gått fra hverandre var det viktig for regjeringen å formidle at foreldreskapet ikke er tidsbegrenset; det å få barn er et livslangt prosjekt.

Et ansvarlig, forpliktende foreldreskap gjelder begge foreldre; både mor og far er viktige omsorgspersoner et. De fleste foreldre kommer frem til hvor barnet skal bo og omfanget av samværet på egen hånd. Det er sjelden at det er brudd i kontakten mellom barn og samværsforelderen. De aller siste tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det er mye samvær mellom barn og foreldre som ikke bor sammen.

Dette er viktig for begge parter. For mange er det en stor utfordring å skape gode ordninger a når samlivet rakner. I det moderne samfunnet vil begge foreldre ta hånd om barna etter samlivsbrudd. Barn har stor betydning i både mor og fars liv. Dette skal vi være glade for. Det motsatte ville vært verre – at ingen ville tatt hånd om dem. J

eg synes det er flott at fedrene kommer på banen i dette viktige spørsmålet. Det er viktig å diskutere kjønnsroller, likestilling, og både fedre og mødres rolle i forhold til barnet. Men – i enhver diskusjon som dreier seg om spørsmålet om hva som skal skje med barna etter et samlivsbrudd, må vi ha klart for oss at det er barna det først og fremst dreier seg om.

Det er barnas liv og skjebne som skal avgjøres. Det er de som er den svakeste part. Det er klart at situasjonen kan være forferdelig sår og vanskelig også for foreldrene, og at de kan ha mye å tape. I en sånn setting er barna ekstra sårbare. Det må likevel være en klar målsetting for foreldrene å komme fram til en løsning som er best mulig a.

Vi er svært interessert i hva som kjennetegner de familiene som har barna boende like mye hos seg; de som praktiserer såkalt delt bosted. Var det de som delte omsorgen ganske likt i samlivet? Vi har akkurat satt i gang et meget spennende forskningsprosjekt der forskerne skal intervjue foreldre og barn om erfaringer med en slik boform og også hvordan den kom i stand. En rettssak mellom foreldrene vil ofte medføre at konflikten mellom dem forsterkes og reduserer omsorgen et.

Heldigvis er det de færreste foreldre som havner i en konflikt som er så fastlåst at de må gå til retten for å få den løst. De aller fleste foreldre greier å løse disse spørsmålene på en bra måte, gjerne når de får tatt tiden til hjelp. Det er jeg glad for. Jeg mener det er viktig å tilby foreldrene hjelp til å løse konfliktene sine selv.

Et viktig ledd i dette arbeider er å videreutvikle meklingsordningen. I familiemeldingen foreslår regjeringen blant annet å skreddersy meklingsordningen for de par som trenger mekling mest. En bedre utgang på de vanskelige meklingssakene vil trolig kunne resultere i at flere foreldre får et bedre samarbeids­forhold etter samlivsbrudd.

Det er derfor viktig å styrke meklernes kompetanse når det gjelder meklingssaker der foreldrene er i stor konflikt. Regjeringen foreslo flere tiltak vedrørende mekling i Familiemeldingen som Stortinget sluttet seg til, bl.a. at foreldre skal ha plikt til å møte til en time mekling, og at foreldrene deretter kan få tilbud om tre timers mekling dersom de ønsker det.

Dersom mekler mener det kan føre til at foreldrene kommer fram til en avtale, kan de få tilbud om ytterligere tre timer. Kanskje det viktigste når det gjelder mekling er forslaget om at også samboere med felles barn under 16 år bør være forpliktet til mekling ved samlivsbrudd, tilsvarende det som gjelder for ektepar. Barns behov må behandles likt uavhengig av om foreldrene har valgt ekteskap eller samboerskap.

Ettersom det ikke er noen formelle regler for å oppløse et samboerskap, vil det derfor i framtiden kreves at tidligere samboere skal måtte legge frem meklings­attest for å bli tilkjent rett til utvidet barnetrygd. Endringene i meklingsordningen er foreløpig ikke fremmet for Stortinget som lovendringsforslag. En del foreldre som ikke kommer fram til en avtale om barna, vil reise sak for retten.

1. april i år trådte det i verk vesentlige endringer i barneloven som gjør at det ordinære rettsapparatet skal tilpasse seg saker som gjelder foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær. Den viktigste endringen er at barnets beste skal være det avgjørende – både for saksbehandlingen og selve beslutningen. Lovendringene skal også bidra til raskere saksbehandling og redusert konfliktnivå.

Dommeren gis en rekke virkemidler å velge mellom for å skreddersy selve rettsprosessen for den enkelte familie. Utgiftene til det meste av dette skal dekkes av staten. Disse tiltakene er viktige fordi de kan bidra til å dempe konflikten og bidra til løsninger uten en langvarig tvist for domstolene. En av mine hjertesaker er å bekjempe vold og overgrep mot kvinner og barn.

Jeg ble særlig oppmerksom på en del av problemstillingen etter at jeg som fersk statsråd stadig fikk telefoner fra nervøse mødre som var redde for hvordan barna deres hadde det hos sin far om helgen. Når vi snakker om samlivsbrudd er jeg svært opptatt av at hensynet til barnet blir godt nok ivaretatt i saker som føres for retten om foreldreansvar, fast bosted og samvær og der det kommer fram påstander om vold og overgrep. Jeg fikk derfor en arbeidsgruppe til å se på problemstillingen.

Den har levert en rapport og gir uttrykk for at det ikke er tilfredsstillende sikkerhet for at hensynet til barnet blir godt nok ivaretatt i disse sakene. Det vises blant annet til det forhold at samværsretten står så sterkt rettslig og politisk, sammen med manglende kunnskap om skadevirkningene ved å være vitne til vold. A

rbeidsgruppen foreslår bl.a. endringer i barneloven for å sikre at domstolene er tilstrekkelig oppmerksomme på alvoret i skadevirkningene barnet kan bli påført, og legger tilstrekkelig vekt på dette i de situasjonene hvor det bevismessig er vanskelig eller umulig å ta stilling til om overgrep har skjedd eller vil komme til å skje.

Det understrekes at forslagene til tiltak er rettet mot å ivareta hensynet til barnet hvor det risiko for overgrep, og at forslagene ikke vil endre på det grunnleggende prinsipp om at det normalt er av stor verdi et å opprettholde god kontakt med begge sine foreldre. Rapporten har vært ute på høring og responsen har vært overveiende positiv.

Forslagene tas nå opp til videre behandling, og jeg tar sikte på å fremme forslag om endringer i barneloven i løpet av våren 2005. Å bekjempe vold mot kvinner gjøres ved å følge opp regjeringens handlingsplan Vold i nære relasjoner (2004-2007).

Jeg vil særlig nevne at det skal gjennomføres et prosjekt for å tilføre både krisesentrene og det lokale hjelpeapparatet kompetanse og kunnskap om voldsutsatte innvandrerkvinner. 46 prosent av brukerne av sentrene i 2003 var kvinner med minoritetsbakgrunn. Kommunenes hjelpetilbud til voldsutsatte kvinner med funksjonshemming skal også følges opp.

Staten skal ta et større ansvar for finansiering av krisesentrene gjennom en finansieringsmodell der staten utbetaler 80 prosent driftsstøtte når kommunen har lagt inn 20 prosent fra 1. januar 2005 (mot 50 – 50 nå).

Det skal videre lages en nasjonal tilgjengelighetsplan for kriesesentrene – dette har Barne-, ungdoms- og familie­direktoratet (Buf-dir) ansvaret for. Når forvaltningen av statstilskuddet per jan. 05 legges til Buf-dir er dette også med henblikk på at barnevernet, familievernet og krisesentrene skal arbeide mer sammen, noe som vil styrke arbeidet mot vold som helhet.

Incestsentrene er et viktig supplement til det offentlige hjelpeapparatet. Det er viktig å foreta en gjennomgang av incestsentrene, bl.a. med sikte på mer forutsigbare rammevilkår. Regjeringen vil i løpet av 2004 foreta en vurdering av hvilket tilbud incest­sentrene skal gi, hvordan tilbudet skal organiseres og finansieres, og om tilbudet skal lovfestes.

Det mest framtredende trekket ved vårt moderne liv er den høye kvinnelige yrkesdeltagelsen. Også i den barneintensive perioden, i alderen 25-35 år, har norske kvinner svært høy yrkesaktivitet. Likestilling mellom mor og far både mht. omsorgsansvar og yrkesaktivitet er viktig for foreldres mulighet til å kombinere barn og arbeid på en best mulig måte.

En av dagens viktigste utfordringer ligger i å oppnå en større grad av omsorgsfordeling mellom mor og far. Et mer omfattende fedreuttak av fødselspenger kan gi grunnlag for en god arbeidsdeling mellom foreldrene også når barna blir større. Regjeringen ønsker å utvide den øremerkede pappapermisjonen betydelig.

Det første grepet vi gjør nå er å foreslå å styrke fars rettigheter. I budsjettet for 2005 foreslår vi at fedrene får rett til fødselspenger under sin del av fødselspermisjonen basert på sin egen stillingsandel, dersom mor arbeidet mellom 50 og 75 prosent før fødsel. Tidligere har fars utbetalinger vært basert på mors stillingsandel.

Dersom vårt forslag blir vedtatt, vil dette trolig gjøre at flere menn tar ut sin fedrekvote siden de vil få en høyere utbetaling enn tidligere. Det er viktig å få en likestilt fødselspengeordning, slik at hver av foreldrene får rett til fødselspenger på grunnlag av egen opptjening.

Forslaget innebærer ikke at flere fedre enn i dag får rett til fedrekvote, men at lønnskompensasjonen under fedrekvoten blir bedre for familier der mor har arbeidet deltid før fødselen. Dette kan gjøre det lettere rent økonomisk for fedre å ta ut sin del av permisjonen. Så det er flere måter å gjøre dette på. Barnehagepolitikken har betydning for kvinners og småbarnsforeldres yrkesaktivitet.

Helt sentralt er nok barnehageplasser, rimelig oppholdsbetaling og god kvalitet på tilbudet jf. barnehageforliket – som blant annet har som mål at alle som ønsker det skal få en barnehageplass med rimelig oppholdsbetaling i løpet av 2005. Mange foreldre ønsker seg mer tid til å være hjemme med barna, også utover den perioden som fødselspermisjonen omfatter.

Kontantstøtten er et viktig bidrag til at flere kan ha mulighet til å velge å arbeide mindre og være mer hjemme med barna. Den utgjør nå et anselig beløp hver måned, og gjennomsnittlig 72 prosent av alle ett- og toåringer (83 540 barn) mottok kontantstøtte i 2003. Kontantstøtten har effekt! Den er viktig fordi den gir foreldrene større valgfrihet.

En undersøkelse viser at det har vært en betydelig økning i andelen mødre med permisjon. Mødre til ett- og toåringer drøyer med andre ord tidspunktet for når de er tilbake i arbeid etter endt permisjon. En annen rapport viser at mødre med barn i kontantstøttealder reduserte sin yrkesaktivitet mer enn mødre med barn i tilsvarende alder før innføringen av kontantstøtten.

Jeg vet at disse tre ordningene – fødselspermisjonen, barnehagene og kontantstøtten sammen med alt det jeg ikke har nevnt som f. eks. mulighetene til å være hjemme med syke barn, mulighet til fleksibel arbeidstid, mulighet til ulønnet permisjon, har stor betydning når det gjelder å lette tidsklemma mange småbarnsforeldre opplever – et annet uttrykk ved vår moderne tid.

Dette er et riss av den familiepolitikken som vil følge familiene inn i fremtiden. Familien griper inn i våre alles liv. Den skaper mange utfordringer for oss som politikere ved at vi må balansere den måten familiene velger å leve sine liv med formidling av gode familiemessige verdier. Det er dette som gjør det å være familie- og likestillingsminister til en stor jobb, som gir mye glede i mitt daglige arbeid, og som jeg håper jeg kan fortsette med i mange år!”

Kilde: Barne- og familiedepartementet