Ulik pensjonssikring
av kvinner og menn

Tekst: Charlotte Koren

Etter at folketrygden ble innført i 1967, var trygdesystemet preget av en
generell vekst. De første årene hadde ingen fått tid til å tjene opp
tilleggspensjon, og både kvinner og menn var minstepensjonister. Men
tilleggspensjonene var i en oppbyggingsfase, og minstepensjonene fikk stadige
ekstra løft. Kvinnene var på full fart inn i inntektsgivende arbeid, en
inngangsport til de mange offentlige stønader som er knyttet til
arbeidsinntekter.

TEMAET KVINNER OG PENSJON fikk offentlig interesse først på
slutten av 1980-tallet. Folk oppdaget at oppbyggingen av tilleggspensjonene i
første rekke gjaldt menn. I følge statistikk fra Rikstrygdeverket har
forskjellen mellom kvinners og menns gjennomsnittlige pensjoner økt fra 16 til
34 prosent i mellom 1984 og 2002, fra rundt regnet 10 000 til 30 000 kroner i
året. Gapet vil ikke lukkes med det første. Prognoser viser at først i 2020 vil
forskjellen mellom kjønnene bli mindre, og da skjer det i første rekke fordi
menns gjennomsnittspensjoner reduseres som resultat av et samspill mellom
langvarig underregulering av grunnbeløpet og lavere maksimumspensjoner.

FREMDELES HAR FLERTALLET av kvinnelige alderspensjonister
minstepensjon. Tallet på kvinner med minstepensjon er høyt og reduseres
langsomt, fra 273 000 til 196 000 pensjonister siden 1984. I samme periode falt
tallet på mannlige minstepensjonister til under en tredjedel, fra 93?000 til
30?000 personer. Det er blitt færre enker og ugifte med minstepensjon; for
enkenes del er det arv av mannens tilleggspensjon som løfter dem over
minstepensjonsnivå. Den gifte minstepensjonisten, derimot, synes det uråd å bli
kvitt! Det er en absolutt økning i tallet på skilte minstepensjonister etter
1984.

Generasjoner av kvinner med høyere skilsmissefrekvens når for tiden
pensjonsalder, og skilsmissen har utelukket dem fra noen andel av mannens
pensjonsopptjening. Spørsmålet er om vi kan akseptere at en offentlig
pensjonsordning medfører så store inntektsforskjeller mellom eldre kvinner og
menn? Er det rimelig at nesten alle minstepensjonister er, og vil bli, kvinner?
Pensjonskommisjonens skisser til modernisert folketrygd gjør dette temaet særlig
aktuelt.

ER DET FOLKETRYGDEN eller kvinnene det er noe i veien med?
Det kommer an på hvilke oppgaver vi ønsker å gi folketrygdens pensjonssystem. I
dag er det slik at folketrygdens alderspensjon – da særlig tilleggspensjonen –
skal sikre tap av arbeidsinntekt ved oppnådd pensjonsalder. Vi blir gamle,
mister arbeidsinntekten, og får pensjon som skal erstatte denne. Fordelingen av
pensjonene reflekterer fordelingen av arbeidsinntektene. Så lenge
arbeidsinntekter ikke er likt fordelt mellom kvinner og menn, vil heller ikke
pensjoner være det.

Og hvorfor skulle de? Par som har delt arbeidsinntekt og husholdsproduksjon
seg imellom, kan fortsette med det. Han forsørger henne på sin pensjon slik han
før har gjort det med sin lønn. -2- Hun fortsetter med å gjøre husarbeidet.
Familien blir fortsatt arena for omfordeling mellom kvinner og menn. En slik
pensjonsordning må suppleres med en etterlattepensjon, eller og arv av
tilleggspensjon, for de tilfeller der han som har inntekten faller bort. Dette
systemet svarer til de prinsippene som folketrygden ble skrevet etter i 1966. ET

PENSJONSSYSTEM kan også ha adferdsvirkninger. At det følger
økt pensjon av økt arbeidsinntekt, kan være et incentiv for kvinner til å ta mer
inntektsgivende arbeid. Slik har det kanskje også virket? Folketrygden har vært
et ”frynsegode” som fulgte med lønnsarbeid. For kvinner har inntektsgivende
arbeid vært inngangsbilletten til en rekke av trygdens stønader.

Er vi opptatt av arbeidslinja og ønsker å stimulere til yrkesarbeid, kan vi
beholde tilleggspensjonen slik den er. Menns og kvinners pensjoner vil bli like
store den dagen arbeidsinntekten er det. Men vi kan også tenke oss et system der
pensjonsrettighetene ikke bare var knyttet til arbeidsinntekter, mens til
arbeidsinnsats. Kvinner har like lang arbeidsdag som menn, det er bare det at
meget av arbeidet deres er ulønnet.

I et slikt pensjonssystem ville omsorgsarbeid gi egne pensjonspoeng.
Ektefellene samlede poengopptjening kunne deles likt mellom de to partene.
Endelig burde alderspensjonen forsikre den eldre husmorens tap av arbeidskraft i
ulønnet arbeid, og ikke bare tap av arbeidsinntekt i yrkeslivet.

I PENSJONSKOMMISJONENS

foreløpige rapport presenteres to forslag til
endringer i pensjonen. Det ene er å droppe tilleggspensjonen helt og
gi lik pensjon til alle. En lik pensjon til alle kunne ligge en
del høyere enn dagens minstepensjon. Pensjonsforsikring utover minstenivået måtte da overlates til
det private markedet. Denne modellen synes ikke å ligge kommisjonens
hjerte nær. Lik pensjon til alle ville nødvendigvis føre
til at menn og kvinner fikk like store pensjoner fra folketrygden.

Men det er ikke sikkert at det ville føre til større utjevning mellom eldre
kvinner og menn. Tjenestepensjonsordninger og private pensjonsforsikringer vil
være knyttet til arbeidsinntektene – minst like sterkt som dagens
tilleggspensjon. Private pensjonsforsikringer kan ikke foreta
inntektsomfordeling mellom kjønnene på samme måte som den offentlige
folketrygden gjør.

DET ANDRE FORSLAGET til Pensjonskommisjonen er å innføre en
modernisert folketrygd, der tilleggspensjonen beregnes fra første krone og
fastsettes i forhold til all tidligere arbeidsinntekt. En ny garantipensjon på
størrelse med dagens minstepensjon skal sikre dem med liten eller ingen
tilleggspensjon. Denne modellen har vakt motstand fra kvinnehold av flere
grunner. For det første er fordelingsprofilen uheldig.

Kommisjonens forslag søker å styrke sammenhengen mellom arbeidsinntekt,
innbetalt avgift, poengopptjening og pensjon. I dag har høye inntektsgrupper en
faretruende lav pensjonsdekning til å kunne si at pensjonen gir standardsikring.
Profilen endres, pensjonene for høyere inntekter skal økes. Personer med inntekt
mellom 200 000 og 300 000 kroner får derimot redusert pensjon i denne modellen.

For kvinner er denne fordelingsprofilen uheldig. De befinner seg nettopp i de
inntektskikt som taper, og er så godt som fraværende i de sjikt som tjener på
omleggingen. Det er overraskende at kommisjonen har lagt frem et forslag som så
sterkt går i disfavør av vanlige, yrkesaktive kvinner.

FOR DET ANDRE SKAL pensjonen fastsettes i forhold til all
arbeidsinntekt i yrkesaktiv alder. Besteårsregelen skal falle bort. I følge
denne regelen blir tilleggspensjonen beregnet ut fra de beste 20 inntektsårene.
Kvinner som veksler mellom heltids- og deltidsarbeid gjennom sin yrkeskarriere,
tjener på dette: yrkesaktive taper ikke pensjon ved å redusere arbeidstiden i
perioder av livet.

Forslaget har møtt sterk motstand fra kvinnehold. Men det er en misforståelse
at besteårsregelen særlig er til fordel for kvinner. Alle med varierende
pensjonspoeng over livet tjener selvsagt på at det er de beste årene – og ikke
alle – som blir bestemmende. -3- Inntil i dag er det menn som har tjent på
regelen – det er jo menn som har tilleggspensjon.

For de mange kvinnelige minstepensjonistene spiller det liten rolle hvordan
sluttpoengtallet er beregnet. Dessuten gir besteårsregelen ingenting til dem som
har vært helt borte fra arbeidslivet enkelte år. For dem reduseres
tilleggspensjonen med 1/40 for hvert år det mangler opptjening.

BESTEÅRSREGELEN VIRKER for meg nokså tilfeldig måte å
kompensere manglende pensjonsopptjening på grunn av omsorgsarbeid. Regelen er
ikke knyttet til omsorgsarbeid i det hele tatt. Den gir ingenting til dem som er
hjemme på heltid. Den gir ingenting til de som er i heltid og har barneomsorgen
i tillegg, de virkelig dobbeltarbeidende. Den støtter opp under par som deler
omsorgsarbeidet ulikt.

Det er uheldig at de som arbeider for å tilrettelegge pensjonssystemet bedre
for kvinner, har valg forsvaret av besteårsregelen som en hovedsak. En tredje
svakhet ved kommisjonens forslag er at de viderefører problemene med avkorting
av særtillegget mot tilleggspensjonen. Fremdeles vil en stor andel av kvinner
med pensjonsopptjening bli minstepensjonister.

Det er beklagelig at kommisjonen ikke har vurdert modeller der
tilleggspensjonen beregnes fra første krone og kommer på toppen av
minstepensjonen. En ting er at mange yrkesaktive kvinner synes det er
urettferdig at de får pensjon på samme nivå som yrkespassive.

VERRE ER DET AT er det at båndet mellom yrkesinnsats og
pensjonsinntekt er helt brutt. Pensjonen gir ingen arbeidsinsentiver til kvinner
med lave inntekter og kort yrkeskarriere, helt på tvers av den rådende
”arbeidslinja”. Når et av kommisjonens mål er å øke sammenhengen mellom
arbeidsinntekt og pensjon, er det merkelig at de har oversett denne store
gruppen kvinnelige arbeidstakere.

En viktig grunn til at kvinner har lavere poengopptjening enn menn, er at
kvinner bruker mer tid til ulønnet barneomsorg i familien og mindre tid til
inntektsgivende arbeid. Hvis man ønsker å kompensere for dette, bør beregninger
av kvinners pensjoner knyttes til selve omsorgsoppgavene. Omsorgspoengene er et
velegnet virkemiddel til dette. Når besteårsregelen faller bort, vil
omsorgspoengene også komme bedre til sin rett.