Likestilte pensjonspoeng

Likestilte pensjonspoeng

For 35 år siden bestemte Høyesterett at en husmors arbeid i hjemmet gir rett til eierandel i felles bolig. Forslaget om rett til pensjonspoeng bør få en politisk behandling.

I 1975 slo Høyesterett fast – i den såkalte Husmordommen – at arbeid i hjemmet gir eierandel i felles bolig. Begrunnelsen var at husmorens arbeid i hjemmet med omsorg for tre små barn hadde muliggjort byggingen av huset. Dommens resultat var på ingen måte opplagt med dagjeldende lovgivning, og Høyesterett la blant annet vekt på at resultatet skulle være i pakt med ”dagens samfunnsoppfatning og rettsfølelse”. Siden den gang er det blitt lovfestet at formue opparbeidet under ekteskapet skal deles likt.

Aps kvinnepanel har nylig fremmet et forslag som går ett steg videre. De foreslår å lovfeste en deling av husstandens pensjonspoeng som er opptjent i den perioden en av foreldrene er hjemme med barn under 12 år. Formålet er å sikre at ikke bare løpende inntekter og formuesoppbygging deles likt, men at også inntekter og formue som løpende opptjenes i fellesskap, men altså kommer til utbetaling på et senere tidspunkt – etter et samlivsbrudd – deles likt.

Forslaget er en naturlig videreføring av det som på bakgrunn av likestillingskampen på 70-tallet er blitt gjeldende praksis i dag, og det er til å undres over at det ser ut til å skape så stor motstand. De mest fremsynte, rasjonelle og juridisk kompetente hjemmeværende kvinner – og eventuelle menn – har allerede i dag sikret seg en rett til den andres pensjon gjennom private avtaler seg imellom. Forslaget om å lovfeste denne retten kan derfor begrunnes med at folk flest ikke er tilstrekkelig rasjonell eller fremoverskuende. Noe som forøvrig er begrunnelsen bak obligatoriske pensjonsordninger generelt.

Tidligere likestillingsminister Karita Bekkemellem begrunner sin motstand med at lovfesting vil føre til at (enda) flere kvinner velger å være hjemme med barn. Jeg er ikke sikker på at dette vil skje, nettopp fordi de fleste ikke tar innover seg det som eventuelt skjer om 20-30 år. Men om så skulle skje, vil det i tilfelle bare være et uttrykk for hva kvinner og familier ønsker, og som lovendringen har gjort mulig. Bekkemellems innvending må derfor bero på at hun ikke liker de valgene familiene gjør. Vanskeligere er det derfor å forstå innvendingene fra Høyres kvinneforum om at dette ikke er en statlig oppgave. Valgfrihet for individer pleier ellers å være god Høyrepolitikk. Og tvungen deling av pensjonsrettigheter opptjent i fellesskap er ikke prinsipielt forskjellig fra at staten tvinger innbyggerne til løpende pensjonssparing, noe som er lovfestet i lov om obligatorisk tjenestepensjon og i lov om statens pensjonskasse.

Likestillingskampen på 70-tallet handlet ikke bare om kvinners rett til å delta i yrkeslivet, men også om anerkjennelse og pekuniær verdsetting av arbeid i hjemmet, og her representerte Husmordommen et viktig gjennombrudd. Men denne delen av likestillingskampen har i dagens debatt en tendens til å bli glemt, spesielt av rødgrønne politikere, som helst vil at menn og kvinner gjør like mye av alt – til enhver tid. Og som later til å tro at grad av likestilling i et samfunn kan måles som graden av likelønn. Men dypest sett er likestilling like muligheter uavhengig av kjønn, til utdanning og lønnet arbeid, men også til å arbeide i hjemmet med egne barn. Og sistnevnte forutsetter at arbeid i hjemmet blir anerkjent på lik linje med lønnet arbeid når familiens materielle verdier eventuelt skal deles. Kvinneforumets forslag innebærer en logisk presisering av begrepet familiens formue opptjent i fellesskap, og reflekterer trolig en generell økt bevissthet i samfunnet om verdien av pensjonsordninger. Forslaget er på ingen måte radikalt, men en naturlig fortsettelse for å oppnå at arbeid i hjemmet de facto blir likestilt med lønnet arbeid når familiens interne regnskap skal gjøres opp.

Det er allerede i dag en åpning i ekteskapsloven for at opptjent pensjon skal deles ved skilsmisse, men dette er i lovteksten formulert som en unntaksregel, ikke en hovedregel. Domstolene har likevel en viss frihet til over tid å tolke denne unntaksregelen nokså vidt. Men la oss håpe vi slipper å vente på juristene i Høyesterett denne gangen. Det er primært de folkevalgtes oppgave å avgjøre hva som er ”dagens samfunnsoppfatning og rettsfølelse”. Forslaget fortjener derfor en politisk behandling i Stortinget.

………………………..
Gøril Bjerkan er samfunnsøkonom og jurist, stipendiat ved Universitetet i Oslo, juridisk fakultet.