Dette skriver Krisesentersekretariatet i sin pressemelding på Den internasjonale kvinnedagen.

De skriver videre: ”Akkurat på denne dagen kan majoriteten av norske borgere velge hvor de vil jobbe og hvor de vil bosette seg, slik at de kan leve et godt og trygt liv med familie og sitt nettverk. For mange hundre trusselutsatte kvinner og deres barn, som er på flukt fra en tidligere samlivspartner eller noen i sin nærmeste familie, er dette ikke en realitet. Tiden er overmoden for å gi volds- og trusselutsatte et reelt menneskeverd, retten til å våkne opp hver dag uten frykt for vold eller bli drept er en menneskerett/>

Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) fastsetter at en hver som lovlig befinner seg på en stats territorium, skal ha rett til bevegelsesfrihet innenfor dette territorium, og rett til fritt å velge sitt bosted./>

Som Kari Olsen, som opprinnelig het Vigdis Bergersen, forteller ” Krisesenteret var det eneste stedet både barnet mitt og jeg var trygge og fikk sove rolig til slutt. Men vi kunne jo ikke bo der resten av livet. Både politiet og barnevernet mente vi måtte endre navn og flytte, og vår adresse skulle være hemmelig for alle utenom myndighetene. Jeg måtte si opp deltidsjobben jeg hadde på sykehjemmet og mitt barn fikk ny skoleplass. Jeg savner jobben og familien min. Dette er et for jævlig liv”./>

På grunn av et manglende reelt rettsvern fra trusler om vold og drap lever mange hundre kvinner og deres barn i skjul på koder og hemmelige adresser for å anonymisere sitt bosted, sin identitet og sin eksistens overfor overgriper/ene. Det er ikke vanskelig å forstå at det er uutholdelig å måtte leve i angst og på flukt over lengre tid. Man fratas ikke bare menneskeverdet, men også muligheten til å leve et liv i frihet med normal sosial omgang med familie, venner og naboer. Barna mister sine venner og sitt nettverk, og på grunn av fars vold blir de fratatt sin barndom. />

Flere av disse kvinnene har etter hvert fått dårlig helse, og er blitt ufrivillig uføretrygdet. På grunn av manglende støtte fra samfunnet er økonomien katastrofal, og mange av kvinnene og deres barn tvinges til å leve på minimale ressurser./>

Hvor lenge skal rettsstaten sitte passiv å se på at kvinnene og barna på flukt ikke får sine menneskerettigheter ivaretatt? Hvor mange brudd på EMK skal staten begå før de gir de utsatte retten til bevegelsesfrihet, retten til aktivt og delta på alle områder i samfunnet, og ikke minst retten til å velge sitt bosted?/>

Krisesentersekretariatet krever at staten tar sitt ansvar. Ingen kvinner og barn skal være tvunget til å flykte. Gjerningspersonen/ene må bære byrden for sin atferd og de kriminelle handlingene de begår eller har begått./>

Tove Smaadahl/>

Krisesentersekretariatet/>