Måltidets sosiale funksjon

Tekst: Gudrun Ulltveit

Det vi mennesker har til felles med dyrene, er et grunnleggende biologisk
behov for mat for å kunne opprettholde livet. Men det som skiller oss fra
dyrene, er at maten ikke bare inngår i naturen, men også i kulturen. I
kulturhistorisk sammenheng er ilden og redskapene to grunnelementer på
menneskets vei fra naturvesen til kulturvesen.

DANSKEN Rasmus Bo Bojesen har kommet med et nokså
provoserende utsagn. ”Samfunnets tapere er ofte mennesker uten en
måltidstradisjon”. Nå er det vel ikke først og fremst matkultur og måltider vi
har i tankene når vi omtaler tapere iblant oss. Tapere har gjerne et handicap
eller mangler kompetanse på viktige områder som gjør at de faller utenfor.

Hvilken kompetanse er mangelvare hos mennesker uten en måltidstradisjon, blir
da et spørsmål. Svaret må være at det er en kompetanse som bygges opp fra
tidligste barndom. Mye av et barns sosialisering skjer nettopp rundt det felles
måltid i familien. Her læres bordskikk og omtanke for andre. Å kunne føre seg
ved bordet er blitt selve symbolet på det kultiverte menneske.

UTVIKLING AV SMAK, verdsetting og bedømmelse av mat læres
også under bordfellesskapet. Og det er rundt bordet mattradisjonene føres videre
fra slekt til slekt. Der det er regelmessige måltider for hele familien, er
sannsynligheten også større for et allsidig og fullverdig kosthold.

Det er mange i dag som er bekymret over at fellesmåltidet i familien ser ut
til å være på vikende front hos flere og flere. Mange heimkunnskapslærere har
sett følgene av dette når de får elever som mangler det mest elementære i vanlig
bordskikk. De kan knapt håndtere gaffel og kniv, og de spiser så stygt at
læreren syns det er flaut om noen utenfra tilfeldig skulle komme innom.

I MØTE MED andre mennesker er det m.a.o. et handicap å
mangle den kompetansen som utvikles i en måltidssammenheng. Noen ganger kan det
være nyttig å ha kjennskap til normer og koder i andre kulturkretser også. I
forretningsverdenen er det ganske vanlig å diskutere avtaler og handel under et
måltid.

Det sies at det er vanskelig å gjøre en handel med en franskmann hvis man
ikke kjenner kodene for fransk bordmaner. Sosiologen Georg Simmel var en av de
første som satte fokus på situasjonen rundt maten og bordet. Han understreket
også at samtidig som måltidene representerer sosiale fellesskap, er de knyttet
til en av de mest individuelle aktivitetene vi utfører, nemlig det å spise.

Når maten inngår i et fellesskap mellom to eller flere personer, blir
måltidet en sosial handling. Samtidig er måltidet en sosial institusjon på den
måten at deltakerne preges av de normer og forventninger som gjelder for den
samfunnsgruppen de tilhører.

Ved å studere måltidets sosiale funksjon over et lengre tidsrom, får vi
innsikt i status og sosiale skillelinjer, rangordninger og hierarki i et
samfunn. Vi får dessuten innsikt i regler for ytelser og gjenytelser,
inkludering og ekskludering.

MÅLTIDET I DET TRADISJONELLE bondesamfunnet, hvilken rolle
spilte måltide i det? I stikkordsform kan vi si at måltidene var preget av
følgende faktorer:

• fast rytme
• rangordning
• bordskikk
• sosialt speil – stand og
status
• ytelser, gjenytelser
• demonstrasjon av kompetanse

FOR HUNDRE ÅR SIDEN

og før den
tid var måltidene det faste skjelettet i arbeidsdagen for hele gårdshusholdet, og det var
måltidene som strukturerte gjøremålene gjennom dagen. Det at en gruppe finner sammen
til en bestemt tid og ikke bare spiser anarkistisk når den
enkelte er sulten, kaller Simmel for ”den første overvinnelse av spisingens
naturalisme”.

Regelmessighet og fast rytme var altså et kjennetegn for måltidene i
bondekulturen. Det var også mange måltider i løpet av dagen 5-6 måltider var
ganske vanlig. Dette hadde sammenheng med at arbeidsdagen begynte svært tidlig
og varte til langt på kveld. Særlig i sommerhalvåret begynte arbeidsdagen ofte i
4-tiden om morgenen og kunne vare til 9-tiden om kvelden.

Måltidene utgjorde en ramme for en sosial kontekst der den enkelte hadde
veldefinerte roller og der de også innrettet seg etter gjeldende rangordning.
Kona på gården hadde kontrollen over maten og måltidet. Ingen fikk forsyne seg
før hun hadde sagt ”vær så god”. Samtidig hadde hun en tjenesteytende rolle.

Kvinnene skulle sørge for å ha maten klar når mennene kom inn. Mannfolka
skulle vartes opp, og de skulle aldri måtte vente på maten. Alle hadde faste
plasser ved bordet. Husbonden satt ved øverste bordende, i den såkalte
høgsetebenken.

PÅ VANLIGE GÅRDER spiste tjenerskapet sammen med
husbondsfolket. Men på storgårder, særlig på Østlandet, var det derimot vanlig
at tjenerskapet spiste for seg og ofte også fikk enklere mat. Det var husmorens
oppgave å fordele maten. Knapphetsgoder som kjøtt og flesk, smør og ost ble delt
ut til den enkelte, ble skifta som det het, mens flatbrød, grøt, prim og annet
pålegg ble satt fram på bordet.

Husbonden fikk de beste kjøttstykkene og større porsjoner enn de andre.Det
var faste mønstre for hvordan en oppførte seg. Vanligvis var det ganske stille
rundt bordet. Det skulle være minst mulig snakk ved bordet, og slett ikke noe
upassende snakk. En informant som var født i 1890 har fortalt følgende: ”Det var
helst noko stilt medan me åt, men det var ikkje forbod mot å snakka.

Det fall nok ein og annan replikken. Når far ikkje var heime, var me friare
og kunne sitja og prata noko. Når det var eit eller anna større arbeid føre på
garden, hadde me gjerne eit par arbeidskarar til hjelp. Dei sat øvst på benkane
nærast høgsetet, og då var det alltid meir prat og hyggeleg samrøda ved bordet
enn elles”.

MÅLTIDENE HADDE en viktig sosialiseringsfunksjon, og det var
ved bordet mye av den kulturelle læringen foregikk. Barna deltok ikke i
samtalen, men de fikk være tilskuere og lytte. Det i seg selv markerte den
sosiale posisjonen som måltidsfellesskapet hadde. Ved bordet skulle de sitte
stille og spise opp den maten de fikk utdelt.

Hvor lite som ble tolerert av barnesnakk, har en lærer fra Etnedal gitt et
eksempel på: ”Ein stad såg ein gut ut gjennom glaset og sa: ”Far, der gjekk
lensmannen forbi”. Men då vart faren sinna og sa: Eig du ikkje folkevit du da.
Seia noko slikt når me sit og et.” I bordskikkene er det tydelige markeringer av
rang og autoritet.

Det var aldri snakk om at barna kunne begynne å spise før de andre hadde satt
seg. Det var ingen som prøvde å reise seg og gå fra bordet før husbonden sjøl
var ferdig og viste tegn til å reise seg.

HVORDAN UTVIKLET måltidssituasjonen seg på 1900-tallet.
Utover bygdene var det små endringer i mellomkrigstiden, men da drenger og
tjenestejenter i økende antall forsvant fra gårdene, ble det i alle fall færre
rundt matbordet. Tiden fra andre verdenskrig og ut 1960-tallet har i ettertid
blitt framstilt som de gylne tiårene for måltidet og for husmødrene.

Måltidet representerer innen denne husmorideologien møtet mellom den private
og den offentlige sfæren. Egentlig var dette en videreføring av borgerskapets
idealer slik de kom til syne på 1800-tallet, men nå var mye av dette tankegodset
overført til et mye bredere befolkningsskikt.

Mannen var fremdeles den viktigste personen i familien. Den engelske
antropologen Anne Murcott skildrer i en -3- studie av matlaging og kjønnsroller
i Sør-Wales hvordan kvinnene knyttet forestillingene om den ideelle husmor og de
ekteskapelige pliktene til de varme middagsmåltidene de serverte når mannen kom
hjem fra arbeid.

Den varme middagen ble ansett som svært viktig for familiens helse, velferd
og lykke. Kjærlighet, god mat og et omsorgsfullt måltid stod for mange av
kvinnene som hjørnesteinene i et lykkelig hushold og et lykkelig ekteskap.

MIDDAGSMÅLTIDET MARKERTE både mannens hjemkomst og at verden
utenfor var tilbakelagt resten av dagen. Måltidet symboliserte så å si møtet
mellom den offentlige og den private verden. Idealene blant norske husmødre på
1950-tallet var i store trekk temmelig like de som Anne Murcott beskriver i sin
studie fra Wales.

Mest vanlig at mor var hjemmeværende og far var eneforsørger.
Rollefordelingen var klar som i det gamle bondesamfunnet. Far var
autoritetspersonen, den man rettet seg etter, den det skulle tas hensyn til også
under måltidet. Så får vi kvinnefrigjøringen på 1970-tallet.

Vekk med konvensjonene var slagord på flere samfunnsområder. Bordsete og
måltidssamlinger ble oppfattet som konvensjonell regeltvang, innholdsløs og
uekte kommunikasjon.

Når jeansfolket inviterte hverandre til sammenkomster i små eller store
grupper, var det ikke rundt et bord, men heller på puter på golvet. Maten, som
gjerne var ost, brød og vin, la man like gjerne på en serviett eller holdt den i
hånden. Og glasset stod på golvet. Det sosiale fellesskapet fikk dermed helt nye
symbol.

DAGENS MÅLTIDSKULTUR er preget av større variasjon enn i
tidligere generasjoner. Dette bekreftes av flere undersøkinger utført av SIFO
som har undersøkt norske mat- og måltidsvaner i tiåret 1990-2000.

Det er interessant og positivt at hovedkonklusjonen i disse arbeidene går ut
på at de tradisjonelle måltidsmønstrene i hverdagen med frokost, matpakke og
middag er stabile, til tross for en viss nedgang i antall middagsmåltid i
familien.

Den grunnleggende forskjellen mellom hverdags- og festmåltidene er dessuten
godt bevart. Det konkluderes med at det er tradisjonene som følger oss også inn
i framtiden. Det mest innarbeidde og stabile måltidet i den norske befolkningen
er fremdeles den varme middagen som ca. 4/5 av oss spiser hjemme nesten hver
dag.

Enslige spiser sjeldnere middag enn folk som lever i hushold med to eller
flere. Karakteristisk for måltidsituasjonen innen familien er at barna har fått
en mer dominerende plass enn tidligere. Fra å være umælende vesen er de i stor
grad blitt midtpunktet i hverdagsmåltidet.

Innholdet i middagen er blitt mer uensartet enn tidligere, og det er i dag
mer styrt av personlig økonomi og smak, matvaretilbudene i kjedebutikkene og
ikke minst av barnas preferanser. Ved siden av typisk norske retter er det et
betydelig innslag fra andre lands matkultur.

KUNNSKAPER OM MAT om mat og måltid henter den nye generasjon
ikke lenger fra foreldregenerasjonen, men fra kokebøker, matspalter,
restaurantbesøk og fra venner. Det er i de yngste generasjonene at mat- og
måltidsmønsteret har endret seg mest. Den unge generasjonen er atskillig mer
nysgjerrig og åpen for nye råvarer og nye matretter.

De unge skiller seg fra de eldre generasjonene ved at de i større grad har
måltider ute, spiser mer utenlandsk mat og søker nye rammer for sine måltider.
Ungdommen liker fastfood, og i større grad enn foreldregenerasjonen spiser de
når de er sultne og når det passer for dem uten å ha faste tider for måltidene.

Kafékulturen har åpnet for sosiale fellesskap innen nye rammer, samtidig som
den gir den enkelte sjansen til å dyrke det individuelle. I senere tid har det
også blitt populært blant de unge å komme sammen i en gruppe og lage maten
sammen for så å spise det de har tilberedt i et felles måltid.

MENNESKET ER ET SOSIALT vesen som søker nærhet og trygghet i
fellesskap med andre. Måltid og fellesskap løper som en rød tråd gjennom hele
vår kulturhistorie. Ikke desto mindre har vi i dag en økende kategori av
mennesker som mangler et måltidsfellesskap.

Da tenker jeg ikke først og fremst på den forarming som har skjedd innen
familien, men på det økende antall mennesker som til daglig ikke er i en
familie- eller kollektiv sammenheng. Antall en-husholdninger øker stadig og i
alle voksne aldersgrupper.

Hvis vi alltid er henvist til å innta våre måltider alene, vil det lett
oppleves som et savn. Vi taper noe verdifullt som måltidet sammen med andre kan
gi oss. Antall enperson-husholdninger øker stadig og i alle voksne
aldersgrupper. Hvis vi alltid er henvist til å innta våre måltider alene, vil
det lett oppleves som et savn.

Det blir da også fristende å gjøre minst mulig ut av måltidet, ty til enkle
og lettvinte løsninger som på sikt kan gi et altfor ensidig og utilstrekkelig
kosthold. I middelalderen kunne folk i Norden som forbrøt seg mot visse lover,
bli lyst i matbann.

Den dømte ble bortvist fra bordet og måtte spise alene. Hvis man skal
framheve noe som har vært typisk for spisingen til alle tider, må det være at
fellesskapet rundt måltidet er viktigere enn det som serveres, at maten er et
middel til mange andre verdifulle opplevelser.

Måltidet spiller en sentral rolle i enhver paradisforestilling – det
er tydeligvis utenkelig at bordets fellesskap kan erstattes av noen annen form
for samhørighet.