30.01.2004

Langtidsledige har fått dårligere økonomiske levekår de siste årene. Personer i husholdninger med en langtidsledig hovedinntektstaker er sterkt overrepresentert blant dem med lavinntekt. Stadig flere i denne gruppen havner under lavinntektsgrensen.

Samtidig er de blitt hyppigere mottakere av både bostøtte og økonomisk sosialhjelp, skriver Statistisk sentralbyrå. no.

Svak tilknytning til arbeidsmarkedet kjennetegner ofte personer i lavinntektsgruppen. Blant personer som tilhører husholdninger hvor hovedinntektstaker er langtidsledig, var andelen med lavinntekt i 2001 på 39 prosent når EUs metode for måling av lavinntekt benyttes, en økning fra 35 prosent i 1996.

Tilsvarende utvikling for denne gruppen finner vi hvis målemetoden til OECD brukes. Stadig flere av de langtidsledige er også blitt mottakere av ulike støtteordninger.

I 1996 var det 10 prosent som mottok bostøtte, mens andelen hadde økt til 18 prosent i 2001. For dem som mottar både bostøtte og sosialhjelp var andelen 9 prosent i 1996 og 14 prosent fem år senere.

Unge aleneboende og sosialhjelpsmottakere
Dette er også to grupper som er overrepresentert både blant dem med årlig lavinntekt og vedvarende lavinntekt (se artikkel i SSBMagasinet).

Tilknytning til arbeidsmarkedet er en viktig årsak. Blant aleneboende under 35 år, og der studentene er utelatt, hadde nesten hver fjerde person, 23 prosent, ingen eller dårlig yrkestilknytning i 2001.

Det vil si at eventuell yrkesinntekt utgjorde mindre enn folketrygdens minsteytelse til en enslig – 90 747 kroner i 2001. Tilsvarende andel i 1996 var 19 prosent. Til sammenligning har andelen for yrkesaktive personer (25-65 år) ligget uforandret på 12 prosent i samme periode.

Mottakerne av sosialhjelp har en av de høyeste andelene uten noen yrkestilknyttede i husholdningen, 67 prosent i 2001. Også denne gruppen har fått en noe dårligere tilknytning til arbeidsmarkedet siden midten av 1990-tallet, hvor tilsvarende andel utgjorde 63 prosent.

Par med barn i alderen 0-17 år, og lavest i inntektsfordelingen, har hatt den samme utviklingen. I 1996 var andelen for disse barnefamiliene uten yrkestilknyttede i husholdningen 31 prosent.

Denne hadde økt til 36 prosent i 2001. For enslige forsørgere har utviklingen gått motsatt vei. Her ble det stadig færre som sto utenfor arbeidsmarkedet, fra 34 prosent i 1996 til 30 prosent i 2001.

Tilsvarende resultat finner vi for innvandrerbefolkningen.

Bostøtte og sosialhjelp viktige støtteordninger for mange
Bostøtte ytes til husholdninger med høye boligutgifter og lave inntekter, og er en viktig støtteordning for flere grupper.

Høyest andel mottakere av bostøtte – mer enn 30 prosent – finner vi blant sosialhjelpsbrukere, aleneboende minstepensjonister og flyktninger. Ordningen er også utbredt blant uførepensjonister, langtidsledige, enslige forsørgere og par med barn med lav inntekt.

Ser en nærmere på gruppene som mottar både bostøtte og sosialhjelp endres bildet noe. Høyest andel finnes fortsatt blant mottakere av sosialhjelp. Ellers er det flyktninger, langtidsledige og par med barn i den laveste inntektsklassen som peker seg ut som de som oftest mottar begge typer støtteordninger.

Høy gjeldsbyrde hos barnefamiliene med lavest inntekt
En indikator på høy gjeldsbyrde kan være å måle der hvor husholdningens samlede gjeld utgjør mer enn tre ganger husholdningens samlede inntekt i løpet av året.

Par med barn i alderen 0-17 år i den laveste inntektsklassen – de 10 prosent med lavest inntekt – skiller seg klart ut. Andelen personer med en så høy gjeldsbelastning utgjorde 22 prosent i 2001 for disse husholdningene.

Tilsvarende andel for enslige forsørgere samme år var 10 prosent. Andre grupper med tilsvarende høy gjeldsbyrde er langtidssyke, langtidsledige og unge enslige. Utviklingen fra midten av 1990-tallet har vært relativt stabil for de fleste grupper. Enslige forsørgere ser derimot ut til å ha økt sin gjeldsbyrde en del i denne perioden.

Tilsvarende finner vi når renteutgiftene blir sammenlignet med husholdningens samlede inntekt. Nesten 30 prosent av par i laveste inntektsklasse med barn hadde høy rentebelastning i 2001.

Blant enslige forsørgere var tilsvarende andel 24 prosent samme år, mens den i 1996 utgjorde kun 15 prosent for disse barnefamiliene. Norge og resten av Europa Det er vanskelig å sammenligne forekomsten av lavinntekt i ulike land.

Det er for eksempel ulik praksis for hvordan inntektsdata blir samlet inn i de ulike land, og dette kan påvirke internasjonale sammenligninger. I tillegg vil ikke inntektsdata fange opp de ulikheter som eksisterer mellom land når det gjelder omfanget av offentlige tjenester, for eksempel rettet inn mot barnefamilier og eldre.

Norge er blant de laveste i Europa
I noen land har dette stor betydning for befolkningens velferdsnivå. Data fra Eurostat viser likevel at andelen med lavinntekt i Norge er blant de laveste i Europa.

I 2000 hadde Nederland den laveste andelen med årlig lavinntekt med en andel på 10 prosent, tett etterfulgt av de nordiske landene og Tyskland med 11 prosent.

I motsatt ende av fordelingen finner en Storbritannia, Irland, Hellas og Portugal der om lag hver femte innbygger tilhørte lavinntektsgruppen.

Statistikkgrunnlaget
Grunnlaget for statistikken er de årlige inntekts- og formuesundersøkelsene for husholdninger. Dette er utvalgsundersøkelser som i årene 1996-2001 årlig omfattet fra om lag 10 000 til 28 000 husholdninger.

På bakgrunn av dette datagrunnlaget er det utarbeidet en rekke inntektsindikatorer for ulike grupper. Siktemålet er å belyse endringer som finner sted over tid.

I datagrunnlaget inngår også et panel av personer som har blir fulgt over flere år. Dette gjør det mulig å studere forekomsten av vedvarende lavinntekt for ulike grupper av befolkningen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå