Kronikk:
Hvorfor jobber
ikke far deltid?
14/11-2003
Tidligere i høst pekte også likestillingsombud Mile på at menn har fått lovefestet rett til fire ukers pappapermisjon og politikere har vært opptatt av å få menn til å ta mer av omsorgsarbeidet hjemme.
Til tross for dette står menn på stedet hvil, ifølge Mile. Det høres med andre ord ut som om menn i beste fall er dumme og i verste fall er egoister. Skal fedre jobbe mindre ute og gi mer omsorg hjemme, må både likestillingsombudet og vi andre se med kritisk blikk på følgende saksområder:
Kvinner og menns holdninger til materielt forbruk. Hjemmet er et arnested for ulike behov, ikke minst av materiell art. Hus, bil (i flere hushold to), møbler, fritidsaktiviteter, mat og klær.
Mor drivkraften
Tradisjonelt har kvinner, direkte eller indirekte, vært drivkraften på oppusningssiden, møbler, mat, ferier og klær. Mannen på bil, hytte og fritidsbåt. Det materielle forbruket i husholdninger i Norge har eksplodert de siste årene. I og med dagens lave rentenivå vil det fortsatt vokse.
Behovet for flere penger er konstant – og kvinner er ingen bremsekloss lenger. Deltidsarbeid i et hvilket som helst hushold blir generelt vanskeliggjort når de materielle behovene er umettelige. En forklaring på menns overtidsarbeid kan jo nettopp være at en del menn presses til å “prioritere” jobb ut fra de økonomiske rammer familien velger å operere under.
Bildet av familiesituasjonen blir derfor ikke nødvendigvis slik vi har lært oss å tenke det; en litt sliten og lat mann som ligger på sofaen, mens kona vasker opp. Far ligger ikke på sofaen, han er på jobb. Er han ikke på jobb, leker far i det minste mer med barna enn før, viser Statistisk sentralbyrås tidsbrukundersøkelser.
Tøft arbeidsmarked
Arbeidsmarkedsforhold og muligheter for deltid. Arbeidslivet er inne i en omstillingsprosess. Det privatiseres, og kravene til effektivitet og rentabilitet øker, både i det private og i det offentlige. En subtil påvirkning av ansatte for at de skal jobbe en god del overtid er en velkjent situasjon for de fleste.
Her påhviler det sjefer et ekstra ansvar i forhold til mannlige ansatte med småbarn – her kan mange arbeidsplasser la det gå sport i å la gutta gå hjem først! Mange arbeidstakere opplever arbeidslivet som tøft og i for rask endring. Dette vanskeliggjør deltidsløsninger for menn.
Det vanskeliggjør også menns ønske om å ta ut fødselspermisjon utover den lovfestede fedrekvoten på en måned. Denne pappamåneden er forankret i rettigheter i arbeidslivet, og er sannsynligvis det eneste eksempelet på familiepolitiske tiltak som har ført til endringer i fedres praksis.
Kvinner diskrimineres
Dette vitner om at tiden igjen er overmoden for stimuleringstiltak rettet mot relasjonen barn og far. Hemmeligheten med fedrekvotens suksess er at den er en avtale mellom far og myndigheter. Verken arbeidsgiver eller mor kan blande seg opp i den….
Vi har et sterkt kjønnsegregert arbeidsmarked i Norge, og det er delvis stillstand når det gjelder kjønn og arbeidsliv. Kun 6 prosent av ansatte i barnehager er menn. De tradisjonelle kvinneyrkene er lavtlønnet. I tillegg til lavere lønn og hyppigere deltidsansettelse, vet vi at færre kvinner avanserer i arbeidslivets karrieresystem.
Kvinner har gjennom arbeidsplassenes organisering (mange kvinner får ikke tilbud om heltidsarbeid), rene diskrimineringsforhold og gjennom valg av yrke ikke avansert på samme måte som menn. Gitt slike forhold på arbeidsmarkedet blir det for mange kvinner “lettere” å gå inn i en løsere og mindre ambisiøs yrkestilknytning.
Kjønnssosialisering
Det legger ekstra press på mannen i parforholdet, i forhold til inntektsmål for familien. Karriereverdier – omsorgs/permisjonsordninger; skilsmisser. Gjennom kjønnssosialisering, svangerskap, amming og nærheten til barnet de første månedene har kvinnen ofte vært den som har hatt og tatt grepet om hjemmesituasjonen når det røyner på.
I svært mange tilfeller er det “enklest” at kvinnen tar seg av barnet, mens mannen gjør praktiske ting (som å legge nytt gulv, bygge på stua og tjene mest mulig penger på kortest mulig tid). Tendensen til å velge en tradisjonelle løsninger blir også forsterket av miljøet rundt paret. Så forblir det slik da: Mor tar seg av barnet og vasken – far pusser opp og konkurrerer i utesfærern og er samfunnsvisjonær.
Å snu en slik arv, og relativt nære miljøpåvirkninger, er ikke gjort over natten. Fire ukers pappapermisjon var radikalt for ti år siden, nå er det gammelt nytt. Menns karriereinstinkt motvirkes best gjennom nærhet til sine barn, og de grep som gjøres for å få far til å være mer hjemme med barna sine vil gi størst likestillingseffekt på sikt, inkludert menns ønske om deltidsarbeid i deler av sitt yrkesliv.
Slipp far til
Allerede i dag er det flere menn som ønsker å ta ut mer enn sine fire uker, men mange kvinner finner det ikke hensiktsmessig at far skal få del i fødselspermisjonen utover de minimale fire ukene. En norsk undersøkelse fra 2000 viser at bare 13 prosent av norske kvinner var interessert i å “overlate mer av ansvaret for AS Familien” til mannen, og at bare 20 prosent ville støtte deling av barselpermisjonen hvor dere tar 26 uker hver”.
Minst populær var tanken om å overlate omsorgen a til faren i tilfelle samlivsbrudd, med halvannen prosent – altså et tabu. Tryggest å satse på jobb Se så disse holdningene opp mot realitetene ved samlivsbrudd: Mor får hovedomsorg, far reduseres til bidragsyter og helgepappa.
Dette vet fedre kan bli deres lodd ved et samlivsbrudd; så lenge de bor sammen med mor bor de også sammen med barnet. Kobler vi familiens stadig økende materielle behov og gjeldende lønns- og arbeidsmarkedsforhold til en dypereliggende forståelse av at barna “tilhører” mor, ved tradisjon og ved samlivsbrudd, sniker det seg lett inn en mannlig ryggmargsrefleks om at det er lettest, tryggest og mest normalt å satse på karriere og jobb.
Ny generasjon fedre
Det er til og med grelle eksempler på fedre som etter samlivsbrudd går ned i stillingsprosent for å være mer sammen med barna sine, men som av sitt lokale trygdekontor blir pålagt å gå opp til 100 prosent stilling igjen for å øke bidraget til det det potensielt “bør” være!
Håpet er de yngre. Unge menn tar det i dag mer som en selvfølge at de er like viktige for sine barn som kvinner er det. Yngre kvinner med mer selvtillit og utdannelse ser også ut til å være mer i stand til å redusere sitt “eierforhold” til barna, og å velge karriere.
På sikt vil dette bidra til mindre kjønnsegregering på hjemmefronten. Dette vil hjelpe menn til å se det som mer naturlig å jobbe mindre, og å presse på for egne deltidsløsning i visse perioder av sitt yrkesaktive liv når hjemmesfæren krever det. Som vi ser er en viktig forutsetning for at menn skal gå inn i omsorgsarbeidet at de tradisjonelle likestillingspolitiske kravene om likelønn og økonomiske selvstendighet/forsørgerplikt for kvinner oppfylles i praksis.
Men samtidig må myndighetene selv være mer aktive på det familiepolitiske feltet, ved å legge til rette for lenger pappapermisjon og å tørre å tenke nytt omkring fedres omsorgsrettigheter ved skilsmisse. En kjærlig tvang både vis a vis mor og far vil nettopp hjelpe begge kjønn på veien mot en nødvendig holdningsmessig utvikling, og vil på sikt berede grunnen for flere deltidsarbeidende fedre.
Andrew P. Kroglund er daglig leder i Blekkulfs Miljødetektiver
