Forfatter Forbundsleder Elisabeth Rusdal

Helsedirektoratet
postmottak@helsedir.no

Oslo 19. januar 2018

Høringsuttalelse – Nasjonale faglige retningslinje for svangerskapsomsorgen

Norges Kvinne- og familieforbund (K&F) har mottatt nevnte forslag til uttalelse. Vi vil innledningsvis si at vi er svært glad for dette. Spørsmål rundt svangerskap og fødsel er områder vårt forbund har vært opptatt av i svært mange år. K&F er en frivillig organisasjon som er opptatt av kvinnepolitiske spørsmål, familiepolitikk i tillegg til forbrukerspørsmål og internasjonalt arbeid. Vi har over 3 000 medlemmer. Vi har ingen fagmedisinsk kompetanse, men har mye erfaring likevel rundt spørsmål knyttet til svangerskap og fødsel.

Vi har nettopp avsluttet en uformell kartlegging av føde- og barselomsorgen i kommunene. Her svart 210 av 422 kommuner. Selv om denne kartleggingen var på tiden etter fødsel, så har vi fått innspill som kan være relevant for denne høringen. Videre så mottar vi med ujevne mellomrom synspunkter fra de gravide selv. Dette sammen med egne erfaringer etc. danner grunnlaget for vår uttalelse.

Vi har notert oss at dersom svarskjemaet benyttes så har man ikke anledning til å komme med tilleggsmerknader dersom man svarer ja. Det finner vi såpass uheldig at vi derfor velger å sende inn vår høringsuttalelse på denne måten.

Vi finner retningslinjene oversiktlige og greie å fine frem i. Videre synes vi at det er positivt med praktiske eksempler. Retningslinjene inneholder mange henvisninger til andre nettsteder som kan være aktuelle. Dette er i og for seg greit, men gir betydelig ekstra arbeid å lete opp.

Videre så savner vi tanker rundt informasjonsmateriell til den gravide. Dette tror vi er særlig viktig for innvandrerkvinner. Vi er klar over at internett benyttes flittig, men tror likevel at for de som opplever at de i svangerskapet er trøtte, utslåtte og kanskje da i tillegg sliter med språket vil kunne ha nytte av skriftlig materiell. Dette må da forefinnes på ulike språk. Fortsatt er det enkelte av innvandrerkvinnene som ikke kan lese/skrive. For den gruppen vil skriftlig materiale være nyttig sli at de kna få hjelp av andre til å forstå. Vi savner også understreking av at denne gruppen kvinner trenger ekstra tid. Vi ser av vår kartlegging av det å sette av ekstra tid til disse er vanskelig. Årsakene er i hovedsak mangel på kapasitet, men også mangel på tilgjengelige tolker. Ikke sjelden benyttes telefontolk.

Vi synes det er meget positivt å øke antall kontroller fra 4 til 8 er positivt. Vi er imidlertid
redd for kapasiteten. Allerede i dag er det, slik vi erfarer mangel på jordmødre og stillinger til
disse. Begrunnelsen for mangel på stillingshjemler er begrunnet i den kommunale økonomien.
Så uten en innsats for å øke utdanningskapasiteten og kommunenes økonomi innenfor dette
området, ender retningslinjene på dette punktet som ord uten handling.

Retningslinjene anbefaler at det bør utarbeides lokale planer for gravide med behov for
utvidet eller forsterket oppfølging både i svangerskapet, under fødselen og i barseltiden. Vi
savner anbefalinger av hvem som skal utarbeide dette og som har ansvaret for oppfølgingen
og oppdateringen av slike planer.

Når det gjelder anbefalinger om fysisk aktivitet så synes vi man her legger opp til
tungvint/vanskelig å få til for den gravide. Vi vil komme nærmere tilbake til hvordan vi tror at
dette kan løses.

Vi ser at den gravide noen ganger kan føle seg sendt mellom de ulike instanser; jordmor,
spesialisthelsetjenesten og fastlege. Dette er frustrerende. Videre at de ulike ikke har samme
oppfatning av hva som f.eks. er høyt blodtrykk. Ekstra frustrerende blir det dersom
spesialisthelsetjenesten uttaler at den gravide har litt høyt blodtrykk og ber om at hun må
oppsøke fastlegen for å kontrollere dette. Når det på f.eks. større steder er flere jordmødre å
forholde seg til, blir det ikke enkelt. Vi hilser derfor kravet om samme jordmor under hele
svangerskapet velkommen. Vi synes imidlertid dette skal være et krav, Unntak må være
dersom sykdom i faggruppen oppstår.

Generelt vil vi også si at svangerskapsomsorgen for førstegangsfødende. Så kan man
underveis eventuelt tilpasse dette noe. Årsaken til at vi mener dette er begrunnet i at ting kan
lett tas av fagpersonell som at den gravide kjenner til. Men det kan være en stund siden
og/eller man glemmer. Dessuten er det ny kunnskap som kommer og ikke alle er da oppdatert.

Avslutningsvis vil vi si at retningslinjene er mer eller mindre uten noe rundt rollen som det å
bli foreldre. Det er en utfordring og særlig første gang. Vi foreslår at foreldreforberedende
kurs gjøres som et skal-tiltak. Små kommuner kan samarbeide om dette. Ut fra vår
kartlegging ser vi at mange kommuner ikke har dette. Noen kommuner viser en film og/eller
har et besøk ved fødeavdelingen. Men foreldrerollen inneholder så veldig mye mer. I dagens
samfunn er det ikke alle som har noen å søke råd hos. Når situasjoner oppstår, er det ikke
sikkert man vet hvor man skal søke råd. Ikke alle som kan være i risikosonen for å trenge mer
veiledning i foreldrerollen fanges opp under svangerskapsomsorgen og ikke heller i
barseltiden. Mange kommuner sliter med å makte å få til hjemmebesøk rett etter fødsel. Dette
kan skyldes mangel på melding om fødsel fra sykehuset, mangel på kapasitet m.m. Vi har
også notert oss at enkelte faginstanser i forbindelse med tragiske hendelser med spebarn har
etterlyst bedre og mer informasjon til de vordene foreldre både om utfordringene man møter
og også om hvor råd og veiledning kan hentes.

Med vennlig hilsen
Norges Kvinne- og familieforbund
Elisabeth Rusdal
forbundsleder