08.03.2011

I anledning Kvinnedagen 2011 har vi gleden av å bringe en hilsen fra vår samarbeidspartner på Sri Lanka.

KVINNEDAGEN 8. MARS 2011
Av Sally Hullugale, Sri Lanka

Jeg begynte å se konturene av noe – de likegyldige blikkene, mangel på tilbakemelding, hvordan et av barna kommer inn i stua mens jeg sitter i telefonen og ber meg om å bli med i butikken. Selv tenker jeg: ser du ikke at jeg er opptatt?

Ingen kan tydeligvis se at jeg er opptatt i telefonen, vasker gulv eller til og med står på hodet i en krok. Jeg er usynlig. Jeg er den usynlige mor.

Noen dager er jeg bare hender, ikke noe annet. Kan du reparere dette, knyte her eller åpne denne? 
Noen dager er jeg ikke et par hender, selv ikke et menneskelig vesen. Jeg er ei klokke som kan spørres: Hva er klokka?
Jeg er en kanalvert som kan spørres om nummeret til Disney kanalen.
Jeg er bilen som kan bestilles: Klokka fem presis takk!
Noen ganger er jeg krystallkula som må kjenne svaret på: Hvor er den andre sokken min? Hvor er telefonen min? Hva skal vi ha til middag?

Jeg var sikker på at det en gang var disse hendene som holdt bøker og disse øynene som studerte historie, musikk og litteratur, men nå hadde de forsvunnet i peanøttsmør for aldri mer å bli sett.

Hun går, hun gikk, hun har gått!

En kveld er vi sammen noen venninner i en middag for å feire at en av dem har vendt tilbake etter besøk i England. Hun utbroderte om hvor vellykket turen hadde vært og alle de fine hotellene hun hadde bodd på. Jeg satt der, litt utenfor, og betraktet de andre som gledet seg over samværet.

Det var vanskelig ikke å sammenligne og jeg følte meg liten og usett da hun vendte seg mot meg og ga meg en vakkert innpakket gave og sa: “Jeg har med denne til deg”. Det var ei bok om de store katedraler i Europa. Jeg skjønte ikke riktig hvorfor hun hadde kjøpt den til meg til jeg leste hva hun hadde skrevet inni: “I beundring over ditt storverk som du bygger så ubemerket”.

De påfølgende dager leste jeg eller slukte jeg boka. Og jeg fant ut at for meg viste boka til fire sannheter som endret mitt liv og som kunne bli et mønster for mitt arbeid:

  • Ingen vet hvem som bygde katedralene, vi har ingen nedtegnelser som oppgir navn. />
  • Disse bygningsmennene ga hele livet for et livsverk de ikke fikk se ferdigstilt. />
  • De forsaket mye og ventet ingen belønning. />
  • Arbeidet var en pasjon som ble stimulert av troen på at Gud så deres innsats./>

En legende ble fortalt i boka om en rik mann som kom for å besøke katedralen mens den var under bygging. Mannen så en treskjærer i ferd med å skjære ut en fugl på innsiden av en bjelke. Gjesten ble forbauset over dette og spurte hvorfor han brukte så mye tid på en fugl som ville bli dekket når taket kom på. Ingen ville noensinne se den.

Arbeidsmannen svarte: “Det var som jeg hørte Gud hviske til meg: Jeg ser deg. Jeg ser at du ofrer deg hver dag for å gjøre en så god jobb som mulig, selv om ingen andre gjør det”.

Jeg lukket boka og følte at det manglende ledd falt på plass. Ingen vennlig handling du har gjort, intet klesplagg du har sydd, ingen boller du har bakt, intet småspeider møte du har deltatt i, ikke noe i siste liten ærend er for små for meg til å bli sett og glede meg over. Du bygger en stor katedral, men du kan ennå ikke se hva den vil bli til.

Jeg har rett perspektiv når jeg ser meg selv som en stor byggmester.
Som en av dem som stiller opp for en jobb jeg aldri vil se ferdigstilt.
Som arbeider på noe der deres navn aldri vil bli sett.

Forfatteren av boka gikk så langt som å si at slike katedraler ikke ville bli bygd i vår tid fordi så få er villige til å ofre seg i samme grad som i tidligere tider.Når jeg tenker etter ville jeg ikke like at min sønn skulle fortelle en venn, som han ba hjem fra skolen til Høsttakkefesten, at mor står opp kl 4 om morgenen for å bake hjemmelaget pai og at hun tilbereder et kalkunmåltid over flere timer før hun stryker alle duker til middagsbordet.  Det ville være å bygge et monument over seg selv. Mitt ønske er bare ønsket at han skal komme hjem. Og da, om han vil fortelle sin venn: “Du kommer til å få det alle tiders sammen med oss”.

Som mødre bygger vi store katedraler. Vi kan ikke se om vi gjør det riktig. En dag er det meget sannsynlig at verden vil beundre, ikke bare byggverket, men skjønnheten som er blitt tilført underveis av usynlige mødre og deres forsakelser.