– Jeg sitter i en jævlig drittsituasjon
28. oktober er Linda Røkland på besøk hos et vennepar for å ri. I det hun setter foten i stigbøylen, setter hesten av sted. – Jeg fløy baklengs av og landet på beinet, kne og rygg, alt knakk, forteller alenemoren som sitter godt plantet i sofaen hjemme på Skotterud. Nå har hun flere skruer i foten, knekt rygg og bevegelsesforbud. Fra kommunen får hun en og en halv time med hjemmehjelp annenhver uke og hjemmesykepleien kommer innom to ganger om dagen for å og tømme dobøtta. – Kommunen trenger den personen som kan ta de oppgavene som faller mellom de tjenestene som finnes i dag, sier Røkland, som nå etterlyser husmorvikaren. Sønnen trør til Røklands 12 år gamle sønn har tatt på seg mye av byrden hjemme. Han har gått tur med de to hundene Jolly og Leon morgen, middag og kveld. Han handler, støvsuger, vasker klær og skifter på sengene. Det hender også at han lager middag og tar med moren på en trilletur. – Han gjør alt egentlig, og er så sliten at det har gått utover leksene. Nå har jeg sagt at han ikke skal bry seg om hvordan det ser ut her, og at han i stede skal gå ut med kompisene, forteller Røkland, som undrer seg hvordan det skulle gått om hun hadde et barnehagebarn. – Det er ikke bare mitt liv som er satt på vent. Den gamle husmorvikaren må tilbake. Nedverdigende Elisabeth Rusdal i Norges Kvinne- og familieforbund mener det er skammelig at det ikke finnes ansatte i kommunene som tar seg av de oppgavene husmorvikaren en gang hadde. – Det skal handles, vaskes og lages mat. Denne tolvåringen skal ha avlastning, sier Rusdal, som mener dagens praksis er nedverdigende. Norges Kvinne- og familieforbund sendte i november et brev til helse- og omsorgsminister Bent Høie og ba om at ordningen med husmorvikar igjen ble en realitet. I departementet sitt svar står det: «det er kommunen som har ansvaret for å yte nødvendig og forsvarlig helse- og omsorgshjelp til sine innbyggere. Kommunen har etter helse- og omsorgstjenesteloven blant annet plikt til å tilby praktisk bistand». Det mener forbundslederen er å fraskrive seg ansvar. – Jeg blir helt matt, jeg vet ikke lengre hva vi skal gjøre, men vi gir ikke opp. Redd for å miste dyrene «Må jeg kvitte meg med dyrene mine fordi jeg har vært i en ulykke», tenkte Røkland der hun lå på sofaen i oktober. Med bevegelsesforbud bydde de to hundene hennes på en ekstra utfordring. Hjemmesykepleien kan ikke bruke tiden sin på å lufte de to og frivillighetssentralen kunne ikke hjelpe. – Jeg tok det opp med hjemmesykepleien at jeg måtte sitte helt i ro, men det var uaktuelt at de luftet hundene. Jeg kan kreve at de lufter meg, men det er ikke snakk om at de hjelper til med dyrene, sier Røkland. Hun forteller at situasjonen hadde vært annerledes om hun kom til å sitte i rullestol resten av livet. – Hadde jeg trengt daglig hjelp til jeg ble gammel, kunne jeg ikke hatt hundene, men dette dreier seg om en firemånedersperiode. I stedet for å stelle meg kunne de brukt tid på hunden, sier Røkland. Rusdal i Norges Kvinne- og familieforbund sier at hundepass uansett ikke ville være en oppgave for husmorvikaren. – men det ville kanskje være mer overkommelig for sønnen i huset, om han ikke måtte gjøre alt det andre husarbeidet. Flere måneder med rekonvalesens på sofaen og opptrening venter Røkland. Dagene går for det meste med til strikking og tv-titting. Gjennom Facebook har hun kommet i kontakt med Kari Irene Stenslet. Hun har hjulpet til med lufting av de to hundene når hun har hatt tid. – Årets hjelper – Hun er nydelig, hun er blitt årets hjelper, her jeg sitter i denne jævlige situasjonen, sier pasienten, som forteller at hverdagen i rullestol er vanskelig når man ikke har familie og venner i umiddelbar nærhet. – Moren til en kamerat av sønnen min har tilbydd seg og handle når hun er i Sverige og en venninne kom fra Kongsvinger og hjalp med julepynt, men hun har små barn selv og kan ikke reise hit å hjelpe meg hele tiden, sier Røkland. – Noen husmorvikar kommer nok ikke på plass på den tida jeg sitter her, men den har en viktig funksjon. Jeg håper den kommer på plass slik at andre kan nyte godt av det, sier alenemoren. – Pasientene tildeles nødvendig helsehjelp Kommunalsjefen i Eidskog kommune mener deres tjenester til familier, der en forelder ikke kan ta seg av daglige gjøremål, er bra nok. – Hvis pasienten ikke er enig, kan man klage til fylkesmannen, sier hun. Linda Røkland har fritatt Eidskog kommune fra taushetsplikten, men kommunalsjefen for helse, Evy Anne Vestli Heggen ønsker ikke å kommentere saken. På generelt grunnlag forteller hun at i situasjoner der en forelder er syk eller skadet og nødvendige gjøremål som handling, vasking og matlaging ikke er mulig å gjennomføre, vil kommunen sette inn hjemmehjelp. – Det blir gitt vedtak etter behov. Hjemmesykepleien kan bistå med å varme opp mat. Det kan også bestilles mat fra Eidskog helsetun tre dager i uka, som kjøres ut av Frivillighetssentralen, skriver Vestli Heggen i en e-post. På spørsmål om disse familiene er godt nok ivaretatt av kommunen svarer kommunalsjefen dette: – På generelt grunnlag vurderer kommunen at det gjøres en faglig vurdering i hvert enkelt tilfelle. Ut ifra dette gis det nødvendig helsehjelp. Husmorvikar er ikke en tjeneste Eidskog kommune tilbyr i dag. – Vi har godt opparbeidet hjemmebasert omsorg, som kan komme raskt for å bistå ved behov for nødvendig helsehjelp. Er det behov for ytterligere bistand har vi også en korttidsavdeling på Eidskog Helsetun. Vi kan i tillegg tilby avlastning til barn, påpeker Vestli Heggen. I tillegg ønsker kommunen, ifølge kommunalsjefen, å utvikle et enda tettere samarbeid med de frivillige organisasjonene i kommunen. Hva mener dere om at sønnen til Linda Røkland på tolv år er den som må ta seg av nesten alle huslige sysler mens moren er skadet? – Det er en privatsak, sier Vestli Heggen og viser til hvilken tjenester kommunen tilbyr mennesker i en slik situasjon. Hjelp til dyr er ikke i tjenestebeskrivelsen til hjemmesykepleien og hjemmehjelpen i kommunen. Da Glåmdalen spør om hjemmesykepleien kan lufte hunden om brukeren selv vil prioritere dette over annen hjelp, skriver kommunalsjefen at pasienten tildeles nødvendig helsehjelp etter lovverket. – Hvis pasienten ikke er enig i den hjelpen som tilbys kan man klage på dette til fylkesmannen.