Inkluderende og fleksibelt arbeidsliv

Under overskriften ”Vi som ikke får jobbe” skriver Kristin Floer i Dagsavisen 14. april om de mange menneskene som ufrivillig utestenges fra arbeidslivet.  Hun retter på denne måten søkelyset mot en særdeles lite bærekraftig side ved vårt velferdssamfunn.

Med slik arbeidsekskludering velger vi å gjøre oppegående, arbeidsvillige mennesker til klienter, i stedet for å verdsette og ta vare på de store ressursene disse arbeidstakerne representerer.

Et inkluderende arbeidsliv må være et mål for ethvert samfunn som ønsker å sette livskvalitet i høysetet. Optimal inkludering er imidlertid avhengig av fleksibilitet. Fordi vi besitter individuell og ulik arbeidskapasitet, og fordi våre livssituasjoner er forskjellige, forutsetter dette at arbeidsgivere legger til rette for yrkesdeltagelse også for dem som ikke kan delta etter dagens fast oppsatte maler.

Et fleksibelt og inkluderende arbeidsliv er en investering i befolkningens helse. I tillegg til å øke livskvaliteten for mennesker som i dag ufrivillig utestenges fra arbeidslivet, vil det ha en forebyggende effekt på en rekke slitasjesykdommer, og derigjennom være et effektivt virkemiddel i kampen mot for tidlig og unødig uførepensjonering.

I arbeidet med en bærekraftig samfunnsutvikling må vi bestrebe oss på å favne helheten, også i forhold til menneskelige resurser.  I denne sammenhengen er det derfor nødvendig at vi legger den eksisterende og snevre forståelsen av arbeidsbegrepet til side.  Noen av oss har langt mer omfattende omsorgsoppgaver enn andre. Det må være mulig å ivareta disse oppgavene uten at det ødelegger økonomi og helse. Et inkluderende arbeidsliv tar høyde for dette, og et bærekraftig samfunn verdsetter de menneskelige resursene der disse utøver sitt virke.  Det er viktig å se at det ulønnede arbeidet representerer store verdier, og at det er en uunnværlig og umistelig del av et godt og omsorgsfullt samfunn.

Et inkluderende og fleksibelt arbeidsliv gir oss mulighet og tid til omsorg for hverandre.