Det morsmytiske landet
Forfatter: Sanna Sarromaa
Morskapet og morsrollen dyrkes ofte slik at det ofte blir en morsmyte som verken mødre eller barn er tjent med. Morskapet reguleres normativt og de negative sidene ved morskapet er underkommunisert. Imens kan fedrene gjøre omtrent hva de vil.
I oktober 2015 varslet norske jordmødre om nybakte mødres mobilbruk i VG. Jordmødre på seks norske sykehus mente at mødres mobilbruk ofte gikk ut over amming og tilstedeværelse. Dette var ikke noe forskningsresultat, bare prat fra norske jordmødre som fikk spre sin moralske indignasjon over mødre og mobiltelefoner i Norges største avis. Det var visst ikke uvanlig at ferske mødre tastet i vei på smarttelefonen mens de ammet, rapporterte jordmødrene. De mente at øyekontakten mellom mor og baby var viktig for ammingen, og den ble forstyrret med mobilen. Jordmødrene ropte varsku.
Mor, baby og mobil
De samme norske jordmødrene dukket også opp i Finlands største avis, Helsingin Sanomat, bare noen dager senere. Også finske jordmødre var intervjuet. De så ikke svart på situasjonen. Jordmor og ammingskoordinator Johanna Koivisto ved Jorvi sykehus sa at hun på ingen måte ville gi mødrene dårlig samvittighet for hvordan de brukte mobilen: ”Til alle tider har mødre underholdt seg selv under amming. Noen ganger har det vært en bok, noen ganger tv eller mobil. Det viktigste er at man kan løsrive seg fra dette og gi oppmerksomhet til barnet når barnet trenger det.” Det var andre toner enn de norske jordmødrenes klaging over dårlige mødre som var mer interessert i mobilen enn i babyen. Påfallende nok tok ingen av de norske jordmødrene opp det de finske jordmødrene løftet frem, nemlig at amming tar mye tid. De norske jordmødrene virket å mene at under de uendelige maratonammingene skal mor sitte og se fortryllet på babyen sin, cirka ti ganger om dagen, en god halvtime om gangen. Det er øyekontakten mellom mor og barn som ikke skal forstyrres. Det er riktignok ikke noe særlig øyekontakt å oppnå med de nyfødte. De minste babyene åpner knapt nok øynene sine – verden er ennå for lys. Men åpnet babyen øynene, så kunne mor løsrive seg fra mobilen og gi oppmerksomhet til barnet, sa den finske jordmoren, Johanna Koivisto. Hun moraliserte ikke. De norske jordmødrenes holdning har ikke oppstått i et vakuum, men i en samfunnskontekst der morskap er normativt regulert. Det er få riktige måter å være mor på, og det er å være mor er det viktigste i en kvinnes liv. Menn – og fedre – kan gjøre omtrent hva de vil. Deres liv og kropp er deres. Deres liv reguleres og kontrolleres ikke ut fra deres status som fedre.
Morskapets ambivalens
Nesten ni av ti voksne over 45 år har barn, men samtidig er det lite diskusjon om moderskapets negative sider. Det er sosialt akseptert og riktig å angre på at man ikke fikk barn eller at man ikke tilbrakte nok tid med barna, men det er ikke sosialt akseptert å fortelle om de negative følelsene knyttet til foreldreskap generelt og morskap spesielt. De skilte forteller aldri hvor deilig det er de ukene de ikke har barna, det er et tema man ikke skryter av. Vi lever i en tid der sosiale medier fylles opp med bilder av glade barn og statusoppdateringer om familieidyll, samtidig som det er sider ved morsrollen som er kraftig underkommunisert – de passer ikke inn i denne mystifiseringen og helliggjøringen av morskap. De fleste elsker barna sine, men å elske barna er ikke det samme som at man elsker foreldrerollen. For meg personlig var dette en frigjørende tanke og en plutselig åpenbaring: Jeg elsker selvsagt barna mine, men jeg elsker ikke oppgaver knyttet til det å være mor. ”Det mest underkommuniserte tema i foreldreskapet er ambivalens”, sa min venninne, barnepsykologen.
Barn = lykke?
Den amerikanske psykologen og nobelprisvinneren Daniel Kahneman, ledet i 2004 en studie der hans team fulgte 909 kvinner i deres dagligliv i Texas. Kvinnene ble spurt om hvilke hverdagslige sysler de satt mest pris på og fant glede av å gjøre. Sex, festing og avslapping tronet øverst. Å passe på egne barn kom på 11. plass, slått av for eksempel trening og matlaging. Det finnes forskningsmessig belegg for at personer uten barn er lykkeligere og at par blir ulykkeligere av å få barn. Når antallet barn øker, går også lykkefølelsen ned. Lykken kommer noe tilbake når barna er i 12-årsalderen, men faller igjen i barnas tenår. Slik har det vært for meg også. Ett barn gikk det an å håndtere. Da det kom flere, var mengden arbeid plutselig så stor at det var vanskelig å holde hodet over vannet og gjøre ting som gjorde meg lykkelig – de tingene som Kahneman også fant med sin studie. Jeg, akkurat slik som kvinnene i Texas, savnet for eksempel trening og avslapping. Hvor mange kvinner gjør ikke nettopp det?
Var det dette livet er?
Kvinner opplever en voldsom lykke ved det første barnet, men lykkefølelsen faller ved barn nummer to. Lykken i et parforhold er visst på bunn når tredjemann kommer i huset. Psykolog Frode Thuen har sagt at når det kommer flere barn, tar slitet ofte overhånd. Det kan føre til at arbeidet med barna kan bli større enn gleden de gir. Det er det paradoksale med foreldreskapet. Ungene kan være fine, men man er så trøtt og sliten at man ikke klarer å glede seg over dem. Dessuten har dagens mennesker også andre drømmer som skal realiseres. Man har ikke krutt til alt når barna krever sitt. Det er ikke plass til noe annet i livet enn barnehage, jobb og matlaging. Håpløshet, utilstrekkelighet og slitenhet er konsekvensen. Var det dette livet er? blir spørsmålet mange stiller seg selv. Når morsrollen dyrkes slik at det blir en morsmyte, kan det være vanskelig å innrømme at man noen ganger ikke er så lykkelig – eller i verste fall ikke lykkelig i det hele tatt. ”Norske mødre har for høye forventninger til hvor koselig det skal være å få en baby”, sier psykiater Signe K. Dørheim. Disse forventningene skapes kulturelt og forsterkes i den samfunnskonteksten vi lever i. Mødre og barn hadde trolig vært mer tjent med en åpen diskusjon om mangfoldet i morsrollen. En åpen diskusjon om foreldreskapets negative sider og ambivalens hadde også tjent barna. Ingen er tjent med dyrkingen av morsmyten, aller minst barna.