Til barnas beste

Kunnskapsdepartementet
Postboks 8119 Dep
0032 OSLO

Oslo, 4.mai 2012
                                                  

Høringsuttalelse NOU 2012: 1 Til barnas beste – Ny lovgivning for barnehagene

Norges Kvinne- og familieforbund (K&F) har med interesse lest ovennevnte utredning. Barna er grunnlaget for framtiden vår, og K&F arbeider for familiens framtid.  De fleste norske barn går nå i barnehage, og det er viktig at lov- og rammeverk oppdateres slik at tilbudet er best mulig både for barn og foreldre. K&F har opp gjennom årene vært en betydelig driver av barnehager og har fortsatt i dag en rekke barnehager. Vårt utgangspunkt for barnehagedrift har vært og er at dette er et tilbud for barn og til barns beste. Videre er vi opptatt av at det skal være en valgfrihet for foreldrene med tanke på omsorg for egne barn. Det er derfor viktig at det finnes varierte omsorgsordninger; heldags- og korttidstilbud i barnehagene, familiebarnehager, åpne barnehager og registrerte dagmammaer.

K&F vil først kommentere endringene mht krav til barnas alder, personaltetthet og de ansattes utdanning.  Dette er områder der kravene i hovedsak har vært basert på sedvane, og de har etter hvert blitt salderingsposter på grunn av økonomien i barnehagen.

• Vi ser det som positivt at overgangen fra ”liten til stor” presiseres.
• Det er positivt at det settes klare krav til antall voksne pr. barn i de ulike aldersgrupper. 
• Større pedagogtetthet og bedre faglig utdanning er også bra.

Det vil ta tid å skaffe personale med ønsket utdanning. Disse kravene må derfor gis en relativt lang overgangsperiode, og adgang til dispensasjon i perioden må innvilges greit. 

Det foreslås at barnehagene skal ha ansvar for at de har nødvendig kompetanse blant de ansatte.  Det er viktig at den store gruppen formelt ufaglærte med lang barnefaglig erfaring og kompetanse får tilbud om å ta videre- og etterutdanning der de bor, til en rimelig kostnad og uten at de må ta full permisjon fra arbeidet.  Det må derfor gis mulighet til stipendordninger, og desentralisert utdanning for å kunne ta fagbrev.  Praksisopplegget må tilpasses.  Private barnehager, spesielt enkeltbarnehager utenfor kjeder, må få anledning til å delta i kommunale kursopplegg.

Alle disse punktene krever stor økonomisk innsats, som barnehagene ikke har mulighet til å skaffe til veie. Barnehagene har fullt økonomisk ansvar for driften, men har ikke styring over inntektene. Etter hvert som full barnehagedekning oppnås, vil barnetallet variere mer, og dermed inntektene. Det er vanskelig å endre bemanningen tilsvarende.  

For å ha en barnehage med god kvalitet for barn og foreldre, og en trygg arbeidsplass, vil det være nødvendig med vesentlig økte tilskudd fra det offentlige. Disse tilskuddene må ikke være avhengige av den kommunale økonomien til enhver tid. Det var K&F som i sin tid fikk gjeninnført statlig støtte til barnehagedrift i slutten av 1960-årene/ begynnelsen av 70-tallet. Vi er fortsatt opptatt av at offentlige tilskudd til barnehagedrift må følge kostnadsutviklingen for driften av barnehagen og at det må være en forutsigbarhet i denne.

Noen familier velger dagmamma en periode av barnets liv. Det er derfor viktig at de som driver privat dagmammavirksomhet lett kan registrere seg og den virksomheten de driver. Private dagmammaer må gis økt tilbud om å ha familiebarnehage som en base for sin virksomhet.

Åpen barnehage er et lavterskeltilbud der foreldre med barn kan komme og gå som de selv ønsker. Åpne barnehager drives mange steder i landet, noen steder organisert som en del av en vanlig barnehage og i kommunal regi, andre steder av frivillige, ideelle organisasjoner. Her er det ikke snakk om barnehageeiere som er opptatt av økonomisk utbytte, men eiere som ønsker å gi et godt tilbud i sitt nærområde. Erfaringer fra dette arbeidet viser at en åpen barnehage kan bidra til økt integrering både av barn og voksne. Den gir et sosialt fellesskap og åpner for muligheter for unge foreldre til å utveksle erfaring og i et mer uformelt miljø kunne søke råd og hjelp i omsorgen for barnet. Med utvidet foreldrepermisjon kan åpen barnehage være et godt tilbud til denne gruppen, og en myk overgang til annen barnehage senere. For innvandrere representerer tilbud om åpen barnehage et sted der de får høre, blir kjent med og får øve på det norske språk. Dette gjelder barn så vel som voksne.  Det er et tilbud for alle barnefamilier som ønsker å treffe andre i samme situasjon, det oppstår nye vennskap og dannes nettverk der ulike kulturer og trossamfunn møtes.

Åpen barnehage sikrer et pedagogisk tilbud til de barna som ikke går i ordinær barnehage. Med de foresatte tilstede sammen med barna, har disse barnehagene en unik mulighet til å observere, gi veiledning og svare på spørsmål i forhold til hvert enkelt barn der og da. Etter vårt syn gir de åpne barnehagene et viktig tilbud til barnefamiliene i sine nærområder og kan utvikles til å bli et godt integreringstiltak. Det er derfor av betydning å skape vilkår for driften av denne type barnehage i form av rammevilkår som gjør det mulig å drive slike tilbud over hele landet og ikke bare som et tilbud i sentrum av større byer eller i utkanten av disse.

Åpen barnehage heter barnehage, omtales som barnehage og må etterleve kravene til barnehager. Likevel mottar vi signaler om og ser at de faller utenfor Lov om barnehager sitt saklige virkeområde. Vi ber om at denne manglende logikken rettes opp ved at åpen barnehage defineres i eget punkt i lovens § 4 ”Saklig virkeområde”, eller at det vises til en definisjon et annet sted i loven.

Det må også gis klare signaler om hvordan denne barnehagetypen skal telle antall barn som bruker åpen barnehage og komme frem til barnetallet som danner grunnlaget for beregning av tilskudd. I og med at dette er et lavterskeltilbud kan antall barn daglig variere sterkt. Det må være en lik tellemåte over hele landet og ikke slik som i dag, at dette varierer fra kommune til kommune.

Med hilsen
Norges Kvinne- og familieforbund
Elisabeth Rusdal                                                      Eldbjørg Gunnarson /s/
Forbundsleder                                                          sentralstyremedlem